Europa står midt i en stille revolusjon. Oppmerksomheten rettes mot amerikansk og kinesisk teknologi, samtidig som EU-kommisjonen jobber målbevisst for å sikre europeisk datasuverenitet.
I denne artikkelserien snakker Burson om geopolitikk og reflekterer rundt skjæringspunktet mellom norsk og europeisk politikk. Bursons Head of Public Affairs, Nils-Ola Widme reflekterer her rundt kommende dataregulering.
Gjennom satsingen på felles europeiske dataområder (Common European Data Spaces) skal EU skape et indre marked for digitalisert informasjon, og ikke minst for produkter og tjenester som trengs for å få data og informasjon til å kunne flyte fra der den skapes og lagres, til der hvor den kan brukes. Målet er klart: Informasjon skal flyte fritt og sikkert på tvers av landegrenser og sektorer, til fordel for samfunnet, klimaet og næringslivet.
Hva er ‘data spaces’, egentlig?
I dag lagres enorme mengder verdifulle data i lukkede siloer hos bedrifter og offentlige etater. Lesehistorikken din hos et nettmedium, eller brukerhistorikken i banken, vil normalt eies og brukes av mediet eller banken. EUs visjon er å bryte ned slike barrierer uten at eierne mister kontrollen. Det sentrale er å se at ‘dataområder’ ikke er en gigantisk, sentralisert database, men en infrastruktur for deling eller beskyttelse av informasjon. Gjennom felles regler og standarder kan aktører dele data med tillit, fordi de beholder kontrollen over hvem som bruker dataene, og til hva.
Sektorene som skal transformeres
For å realisere deling av data utvikler EU skreddersydde dataområder for strategiske sektorer. Blant de høyest prioriterte er helsesektoren, hvor det europeiske helsedataområder (EHDS) skal gi hesevesenet fri bevegelse av pasientdata mellom behandlere, uavhengig av hvem som leverer journalsystemene. Tilsvarende dataområder etableres innen energi, mobilitet, landbruk og industri, og på miljøområdet.
Jus, teknologi og fremtidig markedsstruktur i skjønn forening
Gjennomføringen av EUs datarevolusjon er et omfattende lagspill mellom teknologi og politikk. EU-kommisjonen nøyer seg ikke med fagre ord; de ruller ut et historisk lovverk som skal tvinge frem endring. Med Data Governance Act og Data Act (Dataforordningen) på plass, har EU etablert spillereglene. Disse er på veil til å bli implementert i Norge. Utstyrsprodusenter kan ikke lenger monopolisere brukerdata.
Horisont 2030
Tidslinjen er stram. Innen 2030, som markerer slutten på EUs «digitale tiår», skal de ulike sektor-dataområdene være fullt operative og koblet sammen. Det virker litt for ambisiøst, men tempoet er uansett høyt.
Hva gjør Norge?
Norge er svært positive til EUs dataområdestrategi. I stortingsmeldingen «Data som ressurs» fra 2021 slo regjeringen fast at norsk datapolitikk skal harmonere med EUs spor. Gjennom EØS-avtalen vil EUs nye datalover også bli norsk lov. Norge deltar dessuten aktivt i Digitalt Europa-programmet for å sikre at norske forskningsmiljøer og bedrifter får ta del i milliardpotten som programmet tilbyr.
De europeiske dataområder mene er ikke et fremtidsscenario – de bygges nå. Norge har gode forutsetninger, med høy tillit og en gjennomdigitalisert offentlig sektor, til å bli en vinner i denne nye dataøkonomien. Men vi har en sterk kultur for å ikke henge med på regelutviklingen i EU. Innkjøpere av digitale løsninger i offentlig sektor må sette seg inn i kommende reguleringer, for å sikre at man ikke kjøper ting i dag, som ikke kan overleve når nye krav dukker opp. Leverandørene må utvikle strategier som er robuste for reguleringer som har til formål å utvide markeder og styrke handelen med data i hele det indre markedet.
