Det sikkerhetspolitiske bildet rundt oss er i voldsom endring. Russland ruster opp utover Ukraina-krigen. Stortinget har nå behandlet og vedtatt regjeringens reviderte langtidsplan.
I denne artikkelserien snakker Burson om geopolitikk og reflekterer rundt skjæringspunktet mellom norsk og europeisk politikk. Bursons Sector Lead på Defense and Security, Marie Lamo Vikanes, reflekterer her rundt det nyeste innen norsk forsvar.
For andre gang på to år har et samlet Storting stilt seg bak et historisk forsvarsløft. Det er ikke en selvfølge. I en tid preget av politisk fragmentering, budsjettpress og uenighet om det meste, er evnen til å finne bred tverrpolitisk enighet om Norges sikkerhet et signal i seg selv. Både til egne innbyggere, til allierte og til dem som måtte ønske å teste vår besluttsomhet.
Det er en verdi som ikke lar seg tallfeste i et budsjett.
Men enighet er ikke nok alene. Det store spørsmålet er nå om sektoren klarer å gjennomføre.
Stor interesse på mange arenaer
Forsvarspolitikk engasjerer mer enn noen gang. Burson hadde i april, sammen med Schjødt advokatfirma, gleden av å arrangere en forsvarsfrokost der 120 deltakere møtte opp. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen holdt et sterkt innlegg om luftforsvar og moderne krigføring, etterfulgt av en paneldebatt med representanter fra forsvarsindustrien.
Kort tid etter deltok vi på FSi-konferansen INFO/ERFA på Sundvollen. Konferansen samlet forsvarssektoren, industrien og akademia under tittelen «Forsvaret og industrien i totalforsvaret – er vi klar hvis krigen kommer?».
Ukraina og neste generasjons forsvarsinnovasjon
En av de mest engasjerende bidragene på INFO/ERFA kom fra Peter Warren Singer, strateg og forfatter ved New America, som tok for seg hva krigen i Ukraina konkret avslører om neste epoke i forsvarsinnovasjon. Budskapet var ikke abstrakte fremtidsteorier, men heller en analyse av trender som allerede former slagmarken: automasjon, dataintegrasjon, raske utviklingssykluser og sivil teknologi som omformes til militær kapasitet på uker, ikke år.
Singer pekte på at forsvarsorganisasjoner som ikke evner å absorbere innovasjon raskere enn motstanderen, taper- uavhengig av budsjettets størrelse.
Russland venter ikke
Admiral (ret.) Rob Bauer, tidligere leder av NATOs militærkomité, holdt konferansens sterkeste innlegg om nordområdene – fra lav spenning til stigende press. Putin har krigsøkonomi, og Russland produserer nå mer enn det som forbrukes i Ukraina. Det er ikke en økonomi tilpasset én krig, men en økonomi som ruster opp for noe større.
Bauer var tydelig på at dersom europeiske land ikke evner å øke produksjonskapasiteten betraktelig, skader vi oss selv. Vi kan ikke kjøpe sikkerhet vi ikke har industri til å produsere.
Nytt forlik
Stortinget skjerpet regjeringens forslag til revidert langtidsplan på flere viktige punkter: langtrekkende luftvern utsettes ikke til 2033 og en investeringsbeslutning skal tas innen våren 2028. Det blir en større satsing på droner, FoU-kuttene reverseres delvis. Heimevernets treningsnivå opprettholdes. Helikoptre planlegges noe tidligere. Den samlede rammen øker til 1 854 milliarder kroner.
Så er det likevel verdt å spørre seg om hva det er som sikrer at dette gjennomføres. Om det er gjort tilstrekkelige grep som gjør at vi ikke befinner oss i samme situasjon om to år fra nå; at finansieringen ikke strekker til.
Forsvaret snakker mye om kontinuerlig forsvarsplanlegging og tilpasninger underveis. Det er vel og bra, men i realiteten handler dette om at ambisjonsnivået alltid tas ned fordi det er mismatch mellom ambisjon om finansiering. Da må det stilles spørsmål om måten vi driver forsvarsplanlegging bør gjennomgås.
For alle som er opptatt av styrket forsvars- og beredskapsevne er det viktig å sikre den politiske viljen til å fortsette å bevilge til dette formålet. Sikre at forsvar forblir en politisk vinnersak. Da tåler man ikke utallige runder med kostnadsprekker, et konstant gap mellom ambisjon og bevilgninger eller at sektoren ikke evner å omsette midlene til kampkraft. Her bærer politikere, og forsvarssektoren for øvrig, et felles ansvar.
Moral som inngangsbillett
Morten Brandtzæg i Nammo tok et viktig oppgjør fra scenen. I en kontekst der mediene har hatt søkelys på korrupsjon og produkter som ikke holder mål i forsvarssektoren, var budskapet tydelig: De som skal være del av forsvars- og sikkerhetsindustrien i Norge, må ha en solid moral. Om ikke, er du ikke velkommen.
Dette er ord som bør feste seg. Og de resonnerer i Stortingets innstilling til revidert langtidsplan for forsvarssektoren: komiteen understreker at ryddighet, åpenhet og integritet i anskaffelsesprosesser er en grunnleggende forutsetning for den folkelige og politiske støtten som hele satsingen hviler på. Integritet er ikke bare et etisk krav – det er en strategisk forutsetning.
Hva nå?
Det norske forsvarsløftet hviler på tre forutsetninger som alle må holde samtidig. Politisk vilje, industriell leveringsevne og forvaltningsmessig gjennomføringskraft. Den politiske viljen er udiskutabelt til stede, to enstemmige forlik på to år er et sterkt fundament. Men de to andre? Det blir spennende å følge.
Norsk forsvarsindustri er i verdensklasse på sentrale kapabiliteter, og bevisstheten om hva som står på spill har aldri vært større, verken i Stortinget, i industrien eller i befolkningen. Det er et godt utgangspunkt. Men vilje og kompetanse er ikke det samme som gjennomføringskraft i et system som historisk har slitt med kostnadsprekk, forsinkelser og et vedvarende gap mellom ambisjon og leveranse.
To forlik er et sterkt signal. Nå begynner den virkelige jobben.
