EUs vanskelige balansegang: Global klimalederrolle møter motvind

Mens EU forsøker å fylle et klimatomrom etter USAs tilbaketrekning fra internasjonalt klimasamarbeid, skapes et kritisk dilemma for Norge: Henger Norge med i EUs klimakamp, og kan vår politikk om å "utvikle, ikke avvikle" petroleumsnæringen vare når EUs dekarboniseringsmål truer fremtidig etterspørsel?

I denne artikkelserien snakker Burson med virksomheter som jobber tett på EU-politikken i sin daglige drift og reflekterer rundt skjæringspunktet mellom norsk og europeisk politikk. Bursons Hanna Lein-Mathisen har her snakket med Jens Bartnes, president i Brussel-aktuelle Generation Climate Europe.

Generation Climate Europe (GCE) er en av Europas største koalisjoner av nettverk innen klima og miljø. De samler over 380 organisasjoner som representerer 20 millioner europeere. GCE jobber for å styrke unges stemme i EUs beslutningsprosesser, fremme sterkere klimaarbeid og sikre en rettferdig og grønn omstilling i Europa.

Ut med USA, inn med Europa?

Med USAs tilbaketrekning fra det internasjonale klimasamarbeidet, er det mange som ser mot EU for å ta en større global lederrolle. President i generation Climate Europe, Jens Bartnes, mener EU må fylle dette tomrommet.

– Det globale klimasamarbeidet fortsetter heldigvis som før, også uten USA. Men EU bør definitivt ta på seg en enda større rolle som pådriver å nå målene i Parisavtalen, mener Bartnes. Det handler både om kutte klimagassutslipp, men med dagens geopolitiske situasjon handler det også om å verne om det multilaterale samarbeidet som fortsatt fungerer relativt godt på klima-feltet, legger han til.

Bartnes peker på at konsekvensen av USAs valg om å forlate samarbeidet er at de blir hengende etter i det grønne skiftet, en konkurranse Kina for lengst har kastet seg inn i.  

– Kina har satset stort på utvikling og produksjon av grønn teknologi de siste årene. USA har meldt seg ut av konkurransen om å levere den teknologien som vi skal bygge samfunnene våre på de kommende tiårene. EU må sørge for at de ikke gjør det samme, mener Bartnes.

Fare for utvannede ambisjoner

Samtidig uttrykkes bekymring for at EUs egne klimaambisjoner kan bli vannet ut, spesielt etter at flere land har bremset innsatsen og det politiske landskapet har forskjøvet seg.

– Det er tydelig at villigheten til å ta de nødvendige grepene for å kutte utslipp er lavere nå enn det vi så for bare noen år siden, sier Bartnes. Det handler nok både om at andre politiske saker har seilet opp på agendaen i mange land, og at den politiske makten har flyttet seg mot høyre i EU. Ytre høyre-partiene har fått større innflytelse på EU politikken etter 2024-valget, og vi ser at det har hatt konsekvenser også for klimapolitikken. Det siste eksemplet var EUs klimamål mot 2040 som ble satt i høst, som er ganske svakt, mener han.

Konkurransekraft i klemme?

EU-kommisjonen, med klimakommisær Wopke Hoekstra i spissen, snakker ofte om balansen mellom klimaambisjoner og konkurransekraft. Bartnes blir spurt om han opplever en økende spenning der klimatiltak svekkes til fordel for konkurransekraft.

– Det er absolutt en fare for at de klimatiltakene vi allerede har vedtatt blir vannet ut når andre ting, slik som konkurransekraft, nå tar større fokus, mener Bartnes. Men jeg tror ikke det trenger å være enten/eller. Å sikre Europeisk konkurransekraft handler også om å sikre at europeisk økonomi og europeiske bedrifter er konkurransedyktige i en dekarbonisert økonomi. Og så må vi jobbe gjennom de internasjonale institusjonene for å sørge for at andre land også gjør det samme, legger han til.

Uforutsigbare forhold for norsk energiproduksjon

For Norge skaper EUs dekarboniseringsmål et spesielt dilemma. Bartnes blir spurt om sitt syn på den norske strategien om å «utvikle, ikke avvikle» petroleumsnæringen.

– For meg bør «utvikle, ikke avvikle» handle om å finne gode løsninger for å flytte tyngdepunktet i norsk økonomi bort fra oljenæringa på en forutsigbar måte. Dessverre brukes det heller som en unnskyldning for å holde det gående på akkurat samme måte som før. Det er ikke bra for klimaet, men det er heller ikke bra for norsk økonomi og norsk næringsliv, påstår Bartnes. I fjor sto vinn- og solkraft for en større andel av Europeisk energiproduksjon enn fossil energi for første gang, og utviklingen går bare raskere og raskere i den retningen. Å lete etter nye olje- og gassfelter i 2026 er for meg helt uforståelig, avslutter Bartnes.