EU har de siste årene, og spesielt etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina, tatt betydelige skritt for å styrke sin rolle innen forsvar og sikkerhet. Det uttalte målet er å øke EUs strategiske autonomi og evne til å handle uavhengig, samt å komplementere og styrke NATO. Initiativene EU har tatt fra 2022-2025 viser en klar trend mot en mer robust og samordnet europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, drevet av et endret geopolitisk landskap og en erkjennelse av at Europa må ta større ansvar for sin egen sikkerhet. For Norge, vår forsvarsindustri og forsvarsevne, representerer dette ikke bare en ekstern utvikling, men et dyptgripende strategisk dilemma som utfordrer etablerte forestillinger og krever en nyansert tilnærming. Spørsmålet er ikke lenger om dette påvirker oss, men hvordan norske industribedrifter kan navigere og potensielt dra nytte av – eller unngå å bli marginalisert av – denne omveltningen.
White Paper mars 2025: Et nytt kapittel i europeisk forsvar – med implikasjoner for Norge
I mars 2025 lanserte EU en plan for europeisk forsvarsberedskap 2030. Dette dokumentet skisserer EUs ambisjoner for en integrert forsvarsindustri og en felles strategisk retning. Det tar for seg kapasitetsproblemer i forsvarssektoren, industriell konkurranseevne og investeringsbehov, ferdigheter og partnerskap. Spesifikt skisserer den EUs trusselbilde og gir et rammeverk for ReArm Europe-planen, som innebærer en "enestående økning i europeiske forsvarsinvesteringer". Planen understreker også viktigheten av forholdet til USA og skisserer eksisterende og fremtidige partnerskapsplaner med andre partnere, inkludert Norge. At Norge er eksplisitt nevnt som en partner, signaliserer ikke bare en invitasjon, men også en forventning om bidrag til en felles europeisk innsats, hvor rammene i stor grad defineres av EU selv.
EU-fokus i valgkampen
Vinteren 2025 var muligens toppen for EU-engasjementet denne valgkampen, før det dabbet sakte men sikkert av inn mot valget. EU-relaterte spørsmål kan vel sies å engasjere befolkningen sånn passe. En Norstat-undersøkelse i mars 2025 viste at 37 prosent av de spurte sa ja til EU-medlemskap, 43 prosent sa nei og 18 prosent sa "vet ikke".Selv med en trend i ja-retning, sammenlignet med samme undersøkelsen i 2013, er majoriteten av nordmenn fortsatt mot norsk EU-medlemskap.
Senterpartiet gikk i februar ut av regjering etter intern uenighet med Arbeiderpartiet om innføring av EU-direktiv knyttet til energi. Dommen etter valget, med 5.6 prosent oppslutning, er at EU-skeptikerne ikke har flokket seg rundt Senterpartiet. Det andre partiet i norsk politikk med stjerner i øynene hver gang EU kommer på agendaen, Venstre, kan heller ikke sies å ha kapitalisert særlig på å gå i fremste rekke for EU-medlemskap. Om man skal legge valgresultatet til grunn, 3.7 prosent oppslutning, var det andre saker enn EU-medlemskap som engasjerte i årets valg.
Så da står vi vel omtrent på samme sted i EU-debatten som alltid. Høyre flyttet seg riktignok et lite skritt nærmere å jobbe aktivt for norsk EU-medlemskap på landsmøtet sitt i 2025. Hvordan dette vil komme til uttrykk under ny leder blir interessant å følge. Arbeiderpartiet er hakket mer på stedet hvil, men har lagt EØS-avtalen som en av tre urikkelige pilarer som basis for ny regjeringsdannelse. Når Arbeiderpartiet skal regjere med utgangspunkt i et knapt parlamentarisk flertall bestående av Senterpartiet, SV, Rødt og MDG, kan vel EØS-avtalen sies å være et absolutt minste felles multiplum. Summen av EU-skepsisen blant de partiene som utgjør Støres regjeringsgrunnlag, tilsier at den EU-vennlige fløyen i Arbeiderpartiet ikke vil ha særlig stort spillerom i kommende periode.
Får vi en handlingslammelse rundt alt som har med EU å gjøre de neste fire årene, er det dårlig nytt for norske bedrifter. Norge kan i verste fall havne i en bakevje dersom det ikke blir definert en tydelig og proaktiv strategi. Om dette vil la seg gjøre med den parlamentariske situasjonen er høyst usikkert. Et annet krevende utfall kan bli om alt knyttet til EU det blir gjenstand for hestehandel i budsjettprosessen på Stortinget. Historikken fra de siste fire årene viser at stadig flere saker uten direkte budsjettrelevans har blitt dratt inn i budsjettforhandlingene. Hvordan dette vil utvikle seg videre i kommende stortingsperiode, når Ap skal forhandle med fire partier, bør følges nøye.
Norges evne til å sikre forsvarsindustriens konkurransekraft og tilgang til kritiske forsyninger vil faktisk avhenge av vår strategiske dyktighet i å navigere dette komplekse landskapet samt bygge en tilstrekkelig operativ rigg på norsk side, for å lykkes med å forløse samarbeidsmulighetene.
EØS-avtalen
På forsvars- og sikkerhetsfeltet har ikke EØS-avtalen direkte bestemmelser eller mekanismer for forsvarspolitikk eller militært samarbeid. Konsekvensen av dette er at EU derfor de siste årene har kommet opp med en rekke initiativer, på utsiden av EØS-avtalen. Til nå har Norge deltatt i de fleste av disse initiativene, fordi det har vært i vår felles interesse. Dette "ad hoc"-samarbeidet, hvor Norge inviteres inn i EUs strukturer uten formell medbestemmelse, reiser spørsmål om bærekraft og langsiktig innflytelse.
EU har tatt grep på områder hvor NATO ikke har konsentrert så mye av energien sin de siste årene. European Defence Fund (EDF) har fått økte midler og fokus. Det finansierer felles forskning og utvikling av forsvarskapabiliteter. European Defence Industry Reinforcement through common Procurement Act (EDIRPA) er et annet viktig instrument for å stimulere medlemslandene til å kjøpe forsvarsmateriell i fellesskap, spesielt for å fylle opp lagre og erstatte donert utstyr. Målet er å redusere fragmenteringen i det europeiske forsvarsmarkedet. Act in Support of Ammunition Production (ASAP) er et spesifikt initiativ for å øke produksjonen av artilleriammunisjon (155mm) for både Ukrainas og EUs egne lagere. Målet er å nå en produksjonskapasitet på 1 en million granater per år. Joint Procurement Task Force er etablert for å koordinere medlemslandenes behov og identifisere muligheter for felles innkjøp.
Disse initiativene representerer en fundamental omstrukturering av det europeiske forsvarsmarkedet, hvor EU-landene prioriteres. Her blir det fort en utenfor/innenfor problematikk i kommende år. Ikke nødvendigvis på grunn av stor motstand i EU eller i norske nei-partier til å delta i samarbeid som er i vår felles interesse, men fordi den institusjonelle kapasiteten på norsk side ikke er rigget for denne utviklingen. Norges evne til å sikre forsvarsindustriens konkurransekraft og tilgang til kritiske forsyninger vil faktisk avhenge av vår strategiske dyktighet i å navigere dette komplekse landskapet samt bygge en tilstrekkelig operativ rigg på norsk side, for å lykkes med å forløse samarbeidsmulighetene. I tillegg vil det også avhenge av, dessverre vil noen si, vår vilje til å tilpasse oss EUs premisser.
Konklusjon
EUs akselererende forsvarsutvikling, drevet av et endret geopolitisk klima og en erkjennelse av Europas sårbarhet, plasserer Norge ved et strategisk veiskille. Mens den hjemlige EU-debatten fortsetter å kretse rundt EØS-avtalens begrensninger og medlemskapsspørsmålets politiske betenthet, skjer det en fundamental omstilling i Brussel som direkte påvirker vår sikkerhet og industri. Det presserende spørsmålet for norske industribedrifter er hvordan vi sikrer vår plass i dette nye Europa. En polarisert EU-debatt om medlemsspørsmålet vil muligens være det mest ødeleggende av alt. Det vil kunne ødelegge for den politiske pragmatismen som norsk næringsliv er helt avhengige av for å kunne forløse samarbeidsmuligheter med EU i løpet av de neste fire årene. Hvordan regjeringen, avhengig av et sprikende parlamentarisk grunnlag, vil evne å manøvrere i dette landskapet og rigge et tilstrekkelig apparat på norsk side for å ivareta nasjonale industriinteresser i kommende periode, er verdt å følge med på.
